Jeg skriver nå og da om mer alvorlige emner som ligger dypere enn de gode oppskriftene og tipsene. Dette er en av de gangene. Jeg mener det er viktig både for å opplyse, men også for å utfordre dere til å tenke og observere dere selv.

Svært mange av dere er opptatte av sunnhet. Det er nesten vanskelig å ikke være det. Trening, kosthold og helse har fått ekstremt mye fokus de siste årene. Å være fit og sunn er status og et ideal. Jeg skjønner hvorfor så mange kan bli og blir sykelig opptatt av å følge tips og råd om hvordan man blir sunnest mulig.

Det publiseres nye helseblader og dietter om hverandre. Overalt man går,i hver en avis og i alle blader, står det side opp og side ned om dette. Bare tenk på noen av overskiftene som underbevisstheten din får med seg i butikk køen. Det er alt fra sykdommer, slanking til folks utseende og vekt. Dette dag inn og dag ut.

Mange av dere lesere trener jevnlig og har gjort sunne byttehandler i kostholdet. Good for you! Jeg mener at alle kan ha godt av å redusere inntaket av feks raffinert hvitt sukker. Så har vi dem som trener 1-2 timer om dagen og har bannlyst alt som kan merkes “mindre sunt” fra kjøkkenet. Greit det også. Whatever makes your boat float, MEN. Hva med de som får panikk og angst om de ikke får trent en uke? Hva med de som sier nei takk til selskaps invitasjonen fordi de ikke har kontroll over hva som skal serveres. Hva med de? Har ønsket om å være sunn tatt så stor plass at det har blitt usunt? Hvor går grensen?

Mange som feks spiser helt vanlig (vi snakker A4-Ola-Nordmann-ish) kan synes venninnen som har begynt å bake med sukrin i stedet for sukker har blitt alt for opptatt av helse og sunnhet. Dette til tross for at de ellers spiser helt likt. Andre som spiser en high raw vegan diet synes venninnen som en gang i mnd spiser potetgull gjør tidenes helsemord. Hvordan man ser andre kommer ann på hvor man selv står. Ofte vil man omgi seg med mennesker med samme interesser, og dermed vil man kanskje ikke få så mange pekepinner på at det man gjør er rart. Om alle gjør det, er det jo normalt? Er det ok å være sykelig opptatt av noe så lenge det er i sunnhetens navn?

Du har sikkert hørt begrepet Ortorexi. De fleste som lider av det har i alle fall lagt merke til ordet. Det er begrepet for en slags spisefortyrrelse som ikke har noe med feks vekt å gjøre,men sunnhet. Det vil si hva vedkomne mener er sunt. Dette gjelder både mat og aktivitet. Dessverre er det et fenomen man ser mer og mer nå som samfunnet har blitt veldig opptatt av dette med helse. Oftest er det jenter og idrettsutøvere som kan havne i sunnhetsgrøfta, men ingen er immune. Denne sykdommen går altså på psyken, så det har altså ikke noe å si om du har et utseende som en atlet, modell, sofapotet eller overvektig.  Greit, du SER helt vanlig ut, trener ikke mer enn kompisen og spiser omtrent etter hva helsebladene sier du bør spise. Det betyr ikke at du nødvendigvis er sunn. Helse er helhet.

Klarer du å observere deg selv, tankene dine og SE om ting har gått for langt? Det kan være vanskelig når man omgir seg med folk med like interesser og leser blogger som omhandler dette hver dag. Det ekstreme blir liksom helt vanlig. Merk at man kan være opptatt av fysikk, næringstoffer og mat uten å på noen måte være SYKELIG opptatt. For mange idrettsutøvere og kroppsbyggere er det feks hverdagslig å tenke på trening og mat. Man kan også spise noenlunde sunt eller aldri trene, men være usunn mentalt.

Det viktigste er å kjenne seg selv. Være ærlig, reflektert og tåle å se innover. Legg merke til de tankene som kommer opp i ulike situasjoner.  Får du vanskelige følelser (det kan være panikk, angst, du blir uvel)? Jeg mener at det er disse tingene som avgjør om du har et sunt eller usunt tankesett mer enn de tingene du gjør på utsiden. De rundt deg kan mase hvor mye som helst om at du er rar i matveien eller treningsnarkoman, men om du har et HELT avslappet forhold til det – så er det kanskje ikke noe problem. Det gjelder å ha et godt hode på skuldrene og en real porsjon med skjønn.

Hva kan du gjøre som pårørende?  Snakk med vedkomne, men ikke anklag. Er personen åpen,  imøtekommende og ærlig eller aggressiv og forsvarende imot spørsmålene dine? Dette kan være en pekepinn, men ingen fasit. Undervis deg selv. Skaff kunnskap. Vær der for personen.

Føler du deg truffet av det jeg har skrevet her? Noen må ha hjelp for å endre tankesettet sitt om ting har gått for langt for lenge. Snakk med en fortrolig venn eller familiemedlem. Kontakt legen din. JUST f*king DO IT. Det verste som kan skje er jo at du får en liten legesjekk. Vær ærlig med de du snakker med. Lyver du lyver du også til deg selv. Det er ingen tvil om at mange av de som lider av dette fornekter det. En lege, ernæringsfysiolog eller god venn kan kanskje åpne øynene dine for hva som er normalt. Selv om “alle andre” gjør det betyr ikke at det verken er sunt eller normalt.

Kanskje bør du ta pauser fra å lese blogger der fokuset er mye kropp/diett? Du dør sikkert ikke en uke uten! Øv deg på å ta planlagt treningsfri eller spis noe “ulovlig”. Husk: Dette er ting som de friske vil kunne gjøre helt UTEN noen problemer.

Håper dette ga dine små grå noe å jobbe med. Del dine erfaringer eller syn på dette tema i kommentarfeltet. Har jakten på sunnheten gått for langt?