På dødsleiet

Jeg ringer mormor omtrent hver eneste dag. Vi bor jo ikke på samme plass, så det er en fin måte å holde kontakten. Idag var intet unntak,men en noe anneedes samtale. Dagen før hadde nemlig hennes første ektemann gått bort. As in died.

For å gjøre en livslang historie kort: De møttes når de var unge, og giftet seg og fikk en sønn. Han stakk og mormor giftet seg senere på nytt med min bestefar som gikk bort for mange år siden nå. Mormor og hennes første ektemann fant sammen igjen på sine eldre dager og ble samboere. Etter en 12 år måtte han dessverre flytte til et demenshjem litt unna hennes bosted. Hun besøkte han så ofte som mulig. Etter kort tids sykdom gikk han bort Fredag ettermiddag.

Så, hvordan snakker man med noen som nettopp har mistet noen? Jeg aner ikke. Når bestefar gikk bort var jeg så ung, så jeg husker lite. Så der sto jeg, midt i byen å skulle “slå av en prat” med mormor. Hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte at jeg lurte vell egentlig mer på hvordan hun hadde det. Jeg for min del hadde ikke noe forhold til denne mannen. Han var ikke akkurat eksemplarisk mot oss som liksom var barnebarna til mormors andre mann,men de holdt nå hverandre med selskap.

Hun sa at hun satt der sammen med han til det siste. Det var bare hun og han. Hun hadde holdt han i handen  mens hun sang sangen som ble spilt når de giftet seg den gang da. Hun hadde aldri vært tilstede på dødsleiet på den måten før,men hun sa det var veldig fredelig. Hun sa at hun ikke kunne ha tenkt seg en bedre måte å si farvell. Hun trodde heller ikke han hadde ønsket å ha ander der enn henne. Hun satt der til han tok sitt siste åndedrag.

Øynene mine ble fylt opp av tårer mens hun fortalte. Jeg måtte ta meg sammen for jeg var jo midt i byen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble så trist. Fordi jeg synes så synd på henne? Fordi jeg tok del i hennes egene følelser? Fordi jeg ikke vil makte å miste henne? Når jeg gjenfortalte samtalen til kjæresten lot jeg tårene trille og det samme gjør de nå.

Jeg tror ikke jeg hadde maktet å miste noen, men det er jo en av de tingene som kommer med livet. Det verste for min del er at mormor er gammel nå. Hun er 84 år nå. Vi alle skal dø, ja, men jeg kan ikke forestille meg et liv uten henne. Jeg liker å tenke på slike personlige tragedier som en slags gave,eller ny start om du vil. Det gjør jo at man setter litt mer pris på hverdagen, og de man har rundt seg. Kanskje du også bør begynne å ringe de du har kjær? Tilbringe litt ekstra tid sammen med dem? Du vil savne dem når de ikke er der lengre.

Q: Har du mistet noen? Er du flik å holde kontakten med de eldre du bryr deg om?

 


21 thoughts on “På dødsleiet

  1. Fint skrevet og veldig trist å lese. Jeg besøker min farmor annen hver uke. Hun er 93 og har det godt på hjemmet hun bor på. Hun husker ikke om jeg har vært på besøk eller ikke, men vi har flotte samtaler hver gang jeg er der.
    Det er opp til oss unge og bli kjent med de gamle menneskene vi har rundt oss. De kan gi oss så mye 🙂

  2. Kondolerer så mye. Håper dokker har det bra.

    Mistet pappaen min 1 påskedag i fjor av mestsannsynlig hjerteattack:( 🙁

    God Helg!

  3. Har mistet mormor for mange år siden. Det var vondt, men hver gang jeg tenker på henne, husker jeg bare de gode stundene og .. smiler. Fordi hun pleide å tulle en del.
    Hva skulle vi ha gjort og vært, ikke minst, uten mormor?

  4. Kondolerer til kjæresten din!! Håper ha har det bra!?

    Joda når det kommer til det med pappa varierer det veldig. Det begynner å nærme sæ bursdagen hans og påske. Han har bursdag 31. Mars. Hvis æ ikke husker helt feil e det 1. Påskedag den dagen også. Men 8 April 2012 va den dagen han gikk bort:(

  5. Ja, det er mange år siden nå,men man blir naturligvis preget. Jeg tror det hjelper å gjøre litt ut av den dagen. Besøke graven kanskje, eller gjøre noe i hans minne. <3

  6. Ja, det gjør vondt å miste de vi er glad i….
    Enten det var min gamle og kjære bestemor eler yndlings tante. Eller altfor unge mamma. Pappa, som fikk kreft, og ble gjenforent med mamma etter kort tid. <3 Kjell's bror, som bare rakk å bli 31 år.
    Heldigvis, alle de gode minnene har jeg med meg ! Så lenge jeg lever…
    Eller venner og kjære, som ikke er en del av livet vårt lenger, men heldigvis lever videre….
    Du har rett, vi må ta vare på hverandre, og glede oss over alle dagene vi får sammen.

  7. Æ sa til noe som har hjulpet mæ en del.

    Vi mennesker unnslipper ikke det negative/vonde følelsene, MEN vi mennesker kan ta valg kordan vi skal håndtere tapet/sorgen/vonde følelser osv.. Vi kan enten velge å gå til det negative alkohol,lite mat, under dyna osv å gjøre det dårligere for oss selv i det vonde eller vi kan velge å gå til tårer,ord,trening osv å gjøre det bedre for oss selv i det vonde. Vi e liksom nødt til å være sterkere enn sterkest. Vi e nødt til å reise oss opp selv dær det føles ut som at vi skal falle sammen å bare ikke ville våkne opp igjen. Det e akkurat som hvis man har gått sæ vill på fjellet og den ene detter ned et stup/klippe og akkurat klarer å ta tak i ei grein. Slipper han taket så dør han. Så det eneste valget han har e å holde sæ fast å prøve å heise sæ opp til kompisen sin arm å bli dratt opp igjen. Det samme gjelder på en måte med følelser/tap over enn person man e glad i/bryr sæ om. Man e nødt til å stå i det som e vanskeligst enn vanskeligst.
    Vi e liksom nødt til å godta at det negative finnes i verden og prøve å legger mer merke til det positive i hverdagen!!

    Det e/kan være vanskelig ja, men ikke umulig.

    Håper du skjønner/forstår ka æ mener?

    Prøver å tenke litt sånn som æ skrev ovenfor. Når det kommer til forskjellige situasjoner som ikke e så behagelig.

    Kommer sikkert til å prøve å gå på graven.

  8. Utrolig trist å lese, men fint å tenke på at de fikk tilbrakt litt tid sammen før han gikk bort! Håper alt er bra med deg! (:

  9. Syntes det va lettere å forklare muntlig enn skriftlig, men bra at du skjønte ka æ mente:)

    Ja det har du rett i. Viktig å ikke miste sæ sjøl.

  10. Jeg er så glad jeg har en pappa som passer på meg om mine hele tiden. Han sitter der oppe, barbeint, og traller. Venter på oss som kommer etterpå. Blir fint å se han igjen. Det rare er å plutselig møte noen som ligner, i en rulletrapp eller i en passerende buss. Nå sier jeg lavt for meg selv: “tulling, jeg glemmer aldri deg” isteden for å gråte.

    Mange gode minner! <3

Legg gjerne igjen en kommentar! :D