Tanker om å miste kjære for alltid

Døden er en del av livet og en endestasjon for oss alle. Lite er sikkert her i livet,men dø skal vi alle. I går mistet jeg og mine en kjær familievenn. Uansett hvor forberedt man er på at noen skal forlate denne verden er det uansett trist. Man finner heldigvis trøst i gode minner og vissheten om at de har det bedre der de er nå. Jeg er veldig glad for at jeg fikk sagt hadet på en fin måte sist jeg så vedkomne, men det ble noe kort. Jeg viste at dette mest sannsynlig var siste gangen jeg så han, så det ble et kort farvel og en klem før jeg snudde meg og dro. Jeg ville ikke at han skulle se øynene mine som fyltes opp med tårer..1-IMG_7186Jeg tenker ofte på det å miste de jeg er gladest i. Mange begynner å “komme opp i åra” og før eller siden må jeg også la de gå. Det tyngste er kanskje det at man ikke kan dele gleder og sorger med dem lengre. At de ikke er der for å gi deg trøst, gode råd, en betryggende klem og si at alt ordner seg til slutt. At de ikke er der for å møte den nye kjæresten din, være der når du gifter deg, eller hva det enn måtte være.

Jeg minner meg ofte på hvor heldig jeg er som har de jeg har rundt meg. Jeg prøver så godt jeg kan å ha kontakt med de nærmeste. Jeg bruker for eksempel å ringe mormor omtrent hver dag bare for å slå av en prat. Det er like mye for min egen del som for hennes. Jeg trenger å vite at jeg kan holde henne med selskap og gi henne kjærlighet og oppmerksomhet nå som hun har blitt gammel og alene. Samtidig vil jeg kunne trøste meg med at vi hadde et godt forhold og at jeg var der for henne den dagen hun ikke er her lengre.

Tanten min spurte for et år siden om jeg var klar for at mormor skulle bli borte. Tårene trillet før jeg engang fikk svart. Jeg kan vell trygt si nei til det. Nei, jeg er ikke klar. Hun er min gode “mommo”, venn, klippe og har alltid vært der for meg og tatt vare på meg. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten henne. Joda, livet går videre enten man vil eller ikke, men det kommer til å være et stort tomrom i hjertet mitt. Jeg ser absolutt ikke frem til den dagen og håper jeg får ha denne hos meg i mange år til. Mormor har forresten bursdag i dag! <32-IMG_7201Man vet aldri hvor lenge man får ha de man er glade i hos seg. En ting er alder, men sykdom og ulykker kan også inntreffe. Jeg kjenner folk som har mistet yngre søsken for eksempel. Det er jo ting man aldri tenker på kan skje. At de en dag er der, full av liv, og neste dag er de ikke mere. Det hele virker så unødvendig, hjelpeløst og uvirkelig. Det er som man går inn i en tilstand der det nesten er som at de enda skulle levd, akkurat som at man i stedet for å blitt overasket om man hørte stemmen til personen ville tenkt at det var det mest naturlige i verden – for de har jo alltid vært der.

Det gjelder å sette pris på det man har når man har det. Jeg liker det norske utrykket at “det er for sent å snyte seg når nesen er borte”. 🙂 Det er for sent å sitte i begravelsen til avdøde familie og venner, og tenke på alt det man skulle gjort og sagt. Telefonen man ikke tok, eller klemmen man ikke ga. Det samme gjelder om man har problemer med noen. Tilgi og be om tilgivelse. Løs problemer og hev deg over det. Livet er for kort til å holde på gamle feider og drama. Du kommer nok til å savne de som engang var nær deg når de er borte, så ta vare på det og de dere har mens de lever. 🙂4-IMG_7217Når de er borte gjelder det å holde på de gode minnene. De øyeblikkene der tiden sto stille og du husker smilet, stemmen og kjærligheten de ga. Lev på en måte som de ville vært stolt av.

Til slutt vil jeg bare dele et  flott dikt som mormor har hatt på nattbordet i alle år. Diktet er skrevet av Ingeborg Næstved:

GI MEG EN BLOMST MENS JEG LEVER.Gi meg en blomst, mens jeg lever
og øyet kan frydes derved.
Mitt øye ser ikke de blomster,
du legger på kisten ned.

Gi meg et smil, mens jeg lever,
kom mot meg forstående mild.
Når først man har lagt meg i graven,
så trenger jeg ikke ditt smil.

Elsk meg, imens jeg lever,
og hjertet om kjærlighet ber.
Har døden først lukket mitt øye,
behøves det ikke mer.

Gråt ikke over min kiste,
de tårer ei bringer meg fred.
Du måtte langt hellere spart meg
de tårer jeg gråt når jeg led.

Så stakket er livet her nede,
å, hvorfor forstår vi dog ei
at sol og at smil skal vi sprede
et vell på hverandres vei.

Håper dette innlegget var en påminnelse til å ta vare på de rundt deg. Å tilgi, sette pris på og bruke tid på dem. Takknemlighet er en av veiene til lykke, så vær takknemlig for de du har så lenge du har dem! <3 Hjertevarm klem fra Christina.

 

 

 


13 thoughts on “Tanker om å miste kjære for alltid

  1. Kondolerer! <3

    Det er vondt å miste nære og kjære, men det er godt å ha de gode minnene med seg videre 🙂

  2. Uff, kjente meg så godt igjen her, iallefall når du skrev om mormoren din.
    Min tapre, tøffe, milde, hengivne, omsorgfulle klippe av en mormor gikk bort for en håndfull år siden, og hun var så absolutt den viktigste personen i mitt liv, den største innflytelsen – hun lærte meg så mye.

    Det går ikke ên dag uten at jeg tenker på henne, og jeg holder henne nært, og vil gjøre det for alltid. Jeg håper at du får kose deg i flere år som kommer med din 🙂 Savn er vanskelig, men det er mye lettere når en tar vare på alle de gode minnene, og lærdommene. Syns det diktet du la ut var fantastisk bra også, det er så lett og ta hverandre for gitt, si “vi burde møtes på kaffe en dag” og så går det en liten evighet, og ta seg tid i en travel hverdag, om bare en liten time, kan gjøre stor forskjell – til det bedre 🙂

    God onsdag x

  3. Jeg føler med deg! Trist å miste noen av de man er glad i.

    Husker da Oldemor døde for 3,5 år siden. Selv om hun var 96 år gammel og bodde på sykehjem den siste tiden, var det veldig stas å ha Oldemor i livet og hver gang jeg hadde mulighet, dro jeg på besøk til henne. Den dagen hun døde visste jeg at jeg hadde tilbringt tid med henne de gangene jeg hadde mulighet og det var en god følelse. Jeg velger å tro at hun holder ett øye med oss og får med seg det som skjer. Hun vil alltid bli husket!

    Det du skrev er virkelig en tankevekker! Det er så viktig å sette pris på de man har rundt seg, for ingen lever evig. Det er utrolig koselig at du ringer mormoren din daglig, tror det er bare ett fåtall som gjør det. Jeg bruker å ringe mormoren min av og til, men kunne blitt flinkere.

  4. Jeg tenker på det ofte..det er ikke en hyggelig tanke, og jeg liker ikke snakke om det heller. Jeg er flink å ringe til besteforeldre, foreldre og annen famile… man vet aldri hva morgendagen bringer..

  5. Jeg har lest bloggen din fra tid til annen, og har stadig fått med meg hvordan du beskrev mormoren din og deres fantastiske forhold. Jeg får vondt av å høre hva som har hendt, men blir også litt lettet når jeg leser hvordan du takler det hele. Ikke fordi du er glad nødvendigvis, men fordi du minner meg på hvor viktig det er å ta vare på de som står meg nær. En vet aldri når noe kan skje, og da er det jo tross alt for sent… Jeg vet liksom ikke hva mer jeg kan skrive, for jeg får så uendelig vondt når jeg hører om folk som mister noen. Jeg avslutter med å si; kondolerer, og håper det venter en bedre tid. Din mormor var og vil alltid være stolt av deg!

  6. Jeg har også familiemedlemmer jeg burde fått ringt oftere. Man må bare ta seg sammen å gjøre det! 😀 Høres ut som du husker oldemoren din slik jeg vil huske mormor. <3 Klem

Legg gjerne igjen en kommentar! :D