I går hadde dagen kommet, dagen for sykehusbesøket. Som dere leste HER hadde jeg ikke fått noen som helst info ut over at “testen av livmorhalsprøven viste celleforandringer som måtte undersøkes nærmere”. Det sa jo meg fint lite. Takket være Internett og dere lesere som har kontaktet meg via bloggen og på facebook fikk jeg jo en liten anelse hva det faktisk var snakk om.

Jeg hadde altså tatt en rutinemessig celleprøve av livmorhalsen. Den hadde funn på celleforandringer. Etter den første panikken etter legebrevet hadde lagt seg, gikk naturligvis livet videre som vanlig mens jeg ventet på at dagen før sykehustimen skulle komme.

Jeg har valgt å dele min historie slik at alle dere som kanskje må igjennom dette en eller annen gang i livet og ikke får noe eller nok informasjon vet hva dere går til. Jeg hadde satt pris på et innlegg som dette når jeg satt som et spørsmålstegn med brevet fra legen i handen.

Så.. jeg skulle på videre undersøkelse for celledeling i Livmorhalsen..

Jeg satt på venterommet og kjente at jeg ble mer og mer nærvøs når minuttene begynte å nærme seg. Det jeg var mest nærvøs for var lokalbedøelsen. En sprøyte oppi “hutti heita” hørtes lite godt ut for å si det mildt. Husk, legen min hadde ikke informert meg om noe som helst, så dette med sprøyter og hvordan testen skulle tas måtte jeg finne ut selv.

Navnet mitt ble oppropt og ble tatt i mot i døra av en ung, vakker gynekolog. Hun spurte om jeg hadde fått informasjon om hva jeg skulle igjennom. Jeg svarte som sant var; Øøø..nei”. Jeg fikk informasjon som bekreftet det jeg hadde undersøkt meg fram til på egen hånd, og svar på alt jeg spurte om ut over det. Jeg følte jeg vell tatt i mot.

En sykepleier kom inn og jeg satte meg i “godstolen” med beina til vers. Jeg fant ut at jeg skulle høre på musikk mens det hele foregikk for å avlede oppmerksomheten litt.

Hun satte inn et utstyr som jeg kaller “jekk”. Det er for å “åpne” skjeden slik at hun ser bedre. Deretter sprayet hun på en eddikløsning. Dette svidde veldig! “Er det meningen at det skal svi?” “Ja, det kan svi litt”. Er dette litt, så ser jeg ikke frem til sprøytene tenkte jeg. Jeg hadde “kjent for meg” akkurat hvordan det kom til å kjennes ut. Du vet hos tannlegen, når du skal sette bedøvelse og den fæle følelsen når nålen stikker hull på tannkjøttet og bedøvelsen siver inn? Sånn, bare i livmora di. Oh joy.

I et nanosekund hadde jeg lyst å ta ett bilde fra min synsvinkel. Haha. For et syn der gynekologen så med forstørrelsesglass inn i mitt aller helligste. Jeg hørte på musikk og sprøyten skulle settes. Til min overaskelse (og enorme lettelse) kjente jeg nesten ingenting. Jeg må si at det å ta celleprøven nesten var mer ubehagelig!

Rett etterpå tok hun en skrapeprøve av innsiden av lilvmoren. Jeg går ut ifra at bedøvelsen allerede hadde rukket å virke, for jeg kjente ikke så mye. Hun sa jeg kunne føle litt trykk og høre en litt ekkel skrapelyd, men det tok jo ipoden min seg av. No problem!

Til slutt skulle disse vevsprøvene tas. Jeg spurte hvor mange, og det var vanlig å ta fire. De river av små biter rett og slett. Dette gikk radig uten noe ubehag. Når det hele var over blødde jeg litt mer enn vanlig, så jeg fikk derfor stappet inn noe tøy ala tampong. Denne skulle tas ut etter noen timer. (Den er naturligvis full av blod om du blør mye, men ikke vær redd. Its like tante rød. Det skal sies at jeg blødde litt hele dagen, så anbefaler deg å bruke et bind.)

Jeg ble sendt ut med et ark. Jeg tok et bilde av det slik at jeg kunne fortelle akkurat hva jeg faktisk gjorde idag:

1.Kolposkopi
2.Biopsi av cervix uteri
3.utskrapning av cervix uteri

Det var det! Hele “undersøkelsen” tok kanskje 15 minutter? Jeg var veldig overasket over at det gikk så greit. Selv sprøyta, som jeg trodde skulle være veldig vond var jo ikke noe vond. Mulig at jeg har høy smerteterskel eller bare hadde en god dag. Alle er jo forskjellig, så alle opplevelsene vil derfor være forskjellige. Noe jeg tror er viktig er at man føler seg ivaretatt og bekvem med personell. Min gynekolog var sikkert veldig flink og forsiktig. Det føltes i alle fall slik. Jeg synes min første celleprøve tatt av en lege faktisk var vondere enn denne opplevelsen!

Resultatet kommer om noen uker. Jeg håper naturligvis på at det ikke er veldig ille. Om det nå skulle være noe vil jeg måtte fjerne en del av livmorhalsen og eventuell annen behandling, om det ikke er ille trenger jeg bare å ta vanlige celleprøver hos fastlegen for å holde celledelingene under oppsyn.

Det jeg gikk i gjennom i dag er standard prosedyre for videre undersøkelse om de finner funn ved din livmorhalsprøve. Husk, ta celleprøve av livmorhalsen hvert 3.år etter du har fylt 25! Better safe than sorry

Håper dette kan være til hjelp eller interesse for alle dere jenter der ute! Del gjerne dette innlegget med alle jenter, for det er viktig! Ønsker deg en fortsatt fin dag. Stor klem fra Liller :*